Intervju

Intervju med forfatter og dramatiker Erling Kittelsen blir om kort tid publisert på http://dramatiker.no

Erling Kittelsen, foto: Tone Gellein

Reklame

My work: press the link below

                                                                        http://www.tonegellein.com

Mot en ny verkforståelse hvor dramatikkens lineære tidsakse endres.

Dramatikkens Hus er åpnet i Oslo og den første uken inviterte de til to Talkshow for å diskutere tekstbegrepet i moderne teater, 4 og 5 mars.

Bakteppe.

 I Talkshow 1 var Camilla Eeg-Tverbakk akkurat i denne sammenhengen det frie feltets  dramaturgiske ”alibi” som hun selv kommenterte det og snakket om komposisjon som et verktøy for å kunne operere med et utvidet tekstbegrep. Hun refererte til Knut Ove Arntzens – Den likestilte dramaturgien hvor den verbale teksten er et av mange verktøy i arbeidet, på linje med det visuelle, lyden, bevegelse osv som også kan forstås som en del av teaterteksten.

I Talkshow 2 var Tore Vagn Lid invitert som dramatiker fra det frie feltet.

Deltakerne ellers både av dramaturger og dramatikere har tilholdssted mest innenfor institusjonsteatrenes strukturer både i Norge og Norden. Min interesse her er å bidra til å tenke ut nye rammer for hva et dramatisk verk er og hvordan det nedskrives.

Og på veien inn til denne teksten fant jeg dette utdraget som også bidrar til et nytt bakteppe eller snarere et fliselagt gulv:

Kort kan det sies at postdramatisk teater ikke er det samme som: a) Teaterarbeid uten manus; b) improvisasjonsteater uten regissør; c) en rendyrking av det visuelle eller detauditive; d) fysisk teater uten tekst, eller e) — og merk dere dette, fri scenekunst eller frie grupper i en tradisjonell norsk forstand.  (“Kall det heller taeter”, Tore Vagn Lid)

                                                                                                                                         videostill: Training Space, 2009, med Karstein Solli.

Personlig signatur eller kollektiv prosess – når er verket ferdig?

 I et verk som utvikles i en kollektiv prosess hvor en kunstnerisk leder og utøverne er både skapere og fortolkere av verket, skjer det noe med tidsaksen for når den dramatiske ytringen er ferdig ytret.

Tom Remlov foreslår (i etterkant av Talkshowet) at en uavhengig skrevet prosa tekst av et endelig verk kan være en interessant vei å gå (hvis jeg forstod ham riktig), etter at han (T.R.) i Talkshowet retorisk spurte: Hvorfor finns det så få nedskrevne dramatekster av kollektive teaterprosesser? Vel, kanskje det har noe med en lineær/autoritær forståelse og praksis i motsetning til en sirkulær/kollektiv? (Kollektiv  er ikke ment som ikke-ledet, men med flere enn én leverandør; og sirkulær kan byttes ut med spiral eller kube osv). Men å skape entydighet i noe som er kaotisk er ikke nødvendigvis så enkelt all den tid hvor det enkle smører markedsmaskinene. Og siden dette faktisk handler om kunst så er det vel også flertydighet det vi alle ønsker?

Men kredibiliteten og (økonomisk/kunstnerisk) anledning er ukjente x-er som ikke nødvendigvis styres av den mest hensiktsmessige intensjonen eller intuisjonen, heller av nettopp lineære/autoritære systemer.

En nedskrevet prosatekst, mener jeg, vil ikke fungere som en dramatisk tekst eller ytring, men mer som en medskrivning av et skapt verk. Og denne teksten kan bli en ny litterær form for post-dramatisk prosa.

Det utgis også scenetekster i etterkant av at et prosjekt er ferdig, men det er ofte tekstene fra prosjektet og ikke nødvendigvis hele det dramatiske verket. Teksten publiseres altså etter at verket er skapt og fortolket. Hvor da signatur og fortolker blir en og samme person(-er), som i dans (bemerket av Tom Remlov).

Så til den ikke-språklige dansen.

Dette kjennetegner dansen: det som ikke kan sies. En væren. Et poetisk ikke-språk.

 ”..: hvis man ikke er opptatt av ord – så får man drive med dans!” (Kaj Johnsen, Mellom Ibsen og Fosse, scenekunst.no, 4. mars 2010) Dette sitatet er bevisst tatt ut av sin sammenheng, men viser likevel til at kategoriene dans og tekst opprettholdes i et vedvarende motsetningsforhold av ihvertfall av de eldste utøvende kunstnerne i aktuelle felt. Noe av modernismen kom aldri til Norge, for selv om Doris Humphrey  på 1940-tallet (USA) snakket sterkt  for muligheten av å kombinere dans og tekst, er ord og tekstskriving i sammenheng med dans et problematisk felt for noen både på og av scenen. Bildet er i endring og vi er noen som gir f*** og står et annet sted, men problemet gjenstår fordi på toppen sitter ”kategoriene” trygt og forsvarer sin verdens fortolkning som deler opp tekst, scene og dans m.v.

Dans får på en måte samme problem som teksten: Den ønsker å være hovedrolle, hierarkisk på toppen for å være seg selv dans (nok?). (Nå nettopp har det vært en ”ren dans”-debatt på scenekunst.no). En scenisk produksjon som bruker både dans og tekst og har hoved-tyngdepunktet på sammenhengen ( ikke nødvendigvis likestilt) og parallelliteten mellom de to uttrykkene er både og – både dans og tekst.  

Og dette både og i motsetning til enten eller  peker på et ståsted som skiller et integrert metafysisk ståsted fra tradisjonelle todelinger av virkeligheten, enten/eller osv. Vi må kunne holde flere sannheter parallelt (jfr. Lærke Reddersen) i en dialog. Og en dialog består altså ikke bare av to sider av en sak (selv om norsk tv-debatt tror det), men mange mulige innganger til et område.

                                                                                                      foto: Training Space, 2009, med Karstein Solli og Anne Brit Kjelsrud (Tone Gellein/Kingsworks)

Tilbake til det dramatiske verket (kan dans bli en del av det nye dramatiske verkbegrepet?)

Jeg mener at et manus utarbeidet som en skisse til en kollektiv prosess må kunne sees på som del 1 av et dramatisk verk som sluttføres når alle valgene er tatt og premieren er et faktum. Da kan del 2, på grunnlag av det ferdige resultatet, nedtegnes i et type partitur med de henvisninger det måtte være av åpne eller lukkede rom. Hvor intensjonen er nedtegnet. Ytringen kan utarbeides i et manus eller et partitur som består av både tekst, tegninger, lyd, video osv. Dette kan da utgis i ulike former som det dramatiske verket og kan brukes som en dramatisk ytring av andre for å settes i scene. Og da kan vel begrepet post-dramatisk brukes som en konkret funksjon av en dramatikk som utformes ferdig etter og samtidig med fortolkningen av verket. Et i sannhet post-dramatisk verk.

 

Dramatisk tekst – dramatisk ytring

Maria Tryti Vennerød siterte Arne Lygre på Talkshow nr 2: En god teatertekst er alltid god litteratur. Jeg bad panelet kommentere utsagnet da salen fikk ordet.

Tore Vagn Lid kom med et eksempel fra Brecht, Die Massnahme (Tore Vagn Lid/Transiteatret 2007) hvor en del av teksten er tilbakevist som god litteratur av tenkere som blant annet Hannah Arendt. Og hvor hensikten ikke er god litteratur, men en provokasjon og fungerer som nettopp det fordi teksten er presis. Så en presis ytring er det som konstituerer det dramatiske potensialet. Forslag til et nytt utsagn: En god teatertekst er en presis ytring.

note 1: Filmskaperen Andrej Tarkovskij skriver om novellen Ivan (utgangspunkt for Ivan´s Barndom) som litteratur som ikke berørte, men den har poetisk potensiale gjennom sitt idégrunnlag, klarhet og sterke struktur, og dermed kunne han lage filmen Ivan´s Barndom. Og her berøres noe som kanskje også skiller fri scenekunst fra institusjonsteatrene i Norge: Forholdet mellom det poetiske og det dramatiske. Scenen som arena for det poetiske uten en nødvendigvis tradisjonell dramatisk konflikt. En poetisk dramaturgi som nettopp henter inspirasjon fra film.

                                                                                                                foto: Training Space, 2009, med Anne Brit Kjelsrud og Karstein Solli.

For hva er en dramatisk tekst/ytring eller et dramatisk verk i dag?

Vi trenger en reorientering av verkforståelsen som åpner og favner et mangfold av verktøy som del av den ferdige dramatiske teksten – ytringen.

Hva konstituerer det dramatiske verket – og hvem signerer?

Hvordan kan det skrives ut som ett verk? Når?

Kaj Johnsen skriver om mangfoldet mellom det språklige og ikke-språklige (Mellom Ibsen og Fosse). Hva betyr det å produsere ikke-språk gjennom en presis tekstlig beskrivelse? For eksempel i dans og multimedia prosjekter. Går vi glipp av originale og nyskapende dramatiske verk fordi strukturene ikke fanger opp nødvendigheten av å nedskrive dramatikken i etterkant annet enn gjennom dokumentasjon?

Tradisjonelt og innenfor institusjonsteatrene (o.a.) er rollene entydige og ryddige for hvem som signerer et dramatisk verk og hvem som fortolker,(bortsett fra i dans). I dag trenger vi å tilpasse strukturene til en ny virkelighet som også består av flertydige multiroller og kaos. Av det kan nye presise dramatiske ytringer ryste ethvert fastlagt verdensbilde inn i uante former.

og til slutt, i mellomrommet, etter avslutningen og før applausen :

det står ingenting  mellom linjene (Erling Kittelsen)

en dramatisk ytring kan være en tekst som er en beskrivelse av ikke-språk (Tone Gellein)

tekst er det kraftigste virkemiddel i scenekunsten (Lærke Reddersen)

Epilog (kan strykes etter første avsnitt)

Utøverfokuset ble diskutert. En kjent skuespiller og en kjent regissør, begge stjerner skaper suksess eller boxoffice count down to goal. Er det nok? Tvil og tvil. Men det som kanskje kjennetegner denne suksessmalen er nettopp den tredje brikken i puslespillet: den døde dramatikeren eller komponisten. Kjent regissør/dirigent, kjent skuespiller/orkester, død dramatiker/komponist, pent verk, i midten av ingenting, skjulte gjesp, og dermed ingen konflikter med levende ”signatur”.

Som når Oslo Filharmoniske orkester spiller Mahlers 6. symfoni med Jukka-Pekka Saraste som dirigent er det deres prestasjoner vi klapper til, men stykket går i mollsirkler i det uendelige (mannen, Mahler, må være deprimert), men ingen forløsende galskap rykker oss ut av ventetiden, kun de tre klubbeslagene som drønner blekt mot minnet av en Dovregubbens hall. Hvorfor? 

skrevet av Tone A. Gellein,

tekst, video og performance, www.tonegellein.com

(og tidligere danser)

Referanser:

Kaj Johnsen: Mellom Ibsen og Fosse www.scenekunst.no 4. mars 2010

Tore Vagn Lid: ”Kall det heller taeter”, Den dramatiske teksten i kampsonen,  2006

Andrej Tarkovskij: Sculpting in Time, 1986

*Jeg tar forbehold om feilsiteringer og utsagn tilskrevet feil person.

I tilfelle har det skjedd i beste mening for innholdet og en videre diskusjon fra disse to Talkshows.

Parantes brukes som referanse til opphavsperson.

Rewritten text based on an essay from 1992

Question: If the post modern state is legitimate, how is it reflected in art/theatre?

New issues appear, but this is in fact only an attempt to try to express some basics, a reflection on a state – the post modern  – circling/framing some of the features from today which for me personally is resonating, and beyond this fact is expressed through an art form, the theatre which is so alive and physical and spiritual who does not moralize, who does not raise to a false belief about hope about the linear development which only moves in one direction into eternity and eternity once more.

A theatre critic wants a Norwegian theatre/performance group to express hope about what? It makes me scream, time is cruel time is great and maybe most of all bloody exciting. God is dead, history is also dead, they scream to the right and the left. The institution “art” is also dead. What do you expect?

A. our new television idol jumps around in the States creating crazy entertainment for Friday nights and this becomes a post for a television debate about what gives meaning for A. when he said, it was in Dagbladet (a tabloid newspaper), in an interview that life is a bunch of meaningless creatures running around on two legs. We must have something to fill up the time. When a professor and composer in contemporary music at The Music Academy says that the most fantastic for us is when it says plong plang after a long time with no other sound than pleng for example.  So who is it they are screaming for?  A new type of guru to fling their lives into?

It is good to acknowledge that the illusion of the eternal universal is over and look at what is. Catch time and the content. It is a lot of content out there. People who live with a knowledge about a reality which we get served in a very professional image by media every day, whether it is the first flower of spring or murder in the backyard. What happened to the sublime which cannot be framed in words which is physical which is spiritual, which plays. And which also has surplus, something intangible full of contradictions, the hopelessness of A. tightly directed in an encounter with real people, who moves. The action creates awareness, the awareness is the body, which also is the servant of the action itself on an “acting scale”.

Who paints canvases who dances who abuses and in the end finally gets their much longed for table up on the stage. That is the hope my dear friends. Dissolve the dichotomies, acknowledge the multitude, find out what is good, let bad pass away. Also following amongst others Bjørneboe, who one after reading as a teenager became depressed and suicidal. Cruelty is there, but we do not give up and the fruit trees will be blooming on Schous place in Oslo, when white snow has turned to brown slush.

And it is about a personal computer and the Japanese wants to control the creativity of their children and everything is allowed. Not all anyway. “Anarchy within the arts is not to prefer or at least not something militaristic like the Avantgarde. Artists needs someone to think about them, to define them.” Really? We have too many artists it is voiced. We need more I believe. People need something important to do when half the population becomes redundant.

If I contradict myself well then I contradict myself said Walt Whitman page fifty seven At the border, by Tom Sandquist who said the truth is that it is many truth.

I am not always I. The part is always as possible as impossible. Dialogue is made impossible, said the above mentioned Swedish Finnish Tom. I may not be believing that, but a reorientation on dialogue might be the next stepping stone unless it all soon hits our soft heads. Or we fall into a deeper sleep.

 

Hvem er subjektet i kunstverden?

Plutselig blir det klart. Alt havner på samme plattform. Konsekvensene blir like og årsaken er den samme. Blikk. Det handler om å se. Hva ser vi? Hva er det første vi ser eller det viktigste for hver og en av oss? Eller det handler om hvor vi står eller ønsker å stå. Kanskje det er det samme. 

Subjekt – Objekt. Det er lett å tenke at subjektet er individet og tingen er objektet. Men hva skjer hvis vi snur det hele rundt? Og denne sammenhengen er det hensiktsmessig. I en organisasjon, på en arbeidsplass finns noe å løse, noe som ligger i midten, noe eller dét som definerer våre oppgaver eller det som vi skal gjøre noe i forhold til, vårt materiale. Subjektet. Det som ligger på bordet. Eller gulvet. Henger i rommet osv. Vi, de som er mennesker, som jobber med subjektet er nå objektet i denne sammenhengen. Det er hva det handler om som er viktigst. Vårt materiale.

I kunstlivet eller for eksempel forvaltningen (det er disse områdene jeg har ferske eksempler fra, men dette blikket kan brukes på de fleste arbeidsområder, er min påstand) kan følgende skje eller skjer følgende (er også en påstand): De som jobber med subjektene – det som er i midten, på bordet, har misforstått og tatt rollen som subjekter selv. De har lært at jeg er det samme som subjekt og byttet om på rollene. Som om publikum kom opp på scenen? Nei, som om teknikerne og billettøren kom opp på scenen (forresten kan nok dét være et greitt grep). Heller som om byråkratene kom opp på scenen. De har tatt over rollen som subjekt samtidig som de kontrollerer objektrollen gjennom forskrifter, vedtak og komité-bestemmelser helt i demokratiets ånd. Etter boka. Alt er lovlig. Alle er tatt med på råd, vi er humanister, demokrater, for fellesskapet osv. Sier de. De har skapt en virkelighet hvor helheten kontrolleres av dem selv, både subjekt og objekt. De ser helheten i sitt bilde, fra sitt blikk. Og nikker blidt til likesinnede.

Hvem er de? Jo, andre forvaltere, ledere, administratorer som raskt får andre titler som limer sammen og forvirrer nettopp forkjellen på rollene: Det som er på bordet – subjektet og de objektet som skal bidra til at det som er på bordet vises, utvikles, behandles osv. Kunstnerne kan ikke bestemme selv – altså her: subjektet. Vi vet best – altså her: objektet. Byråkratene, adminstratorene, lederne. Foreldre – barn metaforen er også brukt. Stramt eller hardt, fritt eller kontrollert oppdragelse? Men det er fåfengt. Dette er ikke en foreldre – barn dikotomi eller relasjon. Det handler om makt til å definere hvilket blikk som skal gjelde. Når byråkratene definerer seg selv som både objekter og subjekter blir de rovdyrkaptialister som behandler sine egentlige subjekter som råvarer som pr definisjon kan og bør utnyttes.

De, det egentlige subjektet-kunstneren, har hverken språket, drakten eller den samme enigheten om at makten bør reise seg vertikalt, de er uregjerlige og slitsomme, frie og ukontrollerbare individualister som forstyrrer helheten definert av objekt/subjektet – byråkraten. Og her kommer den teoretiske akademikeren inn, setter alt på sin rette opphøyde plass i hylla i alle de møblerte hjem. (obs. Jeg liker teori, jeg leser teori og jeg bruker teori, jeg har også studert teoretiske akademiske fag) Og jeg hilser alle velkomne til bordet. Men hva skjer? Jo, byråkratene ser endelig en vei ut av uføret til å kvalitetssikre og dermed kontrollere situasjonen uten å framstå som nettopp rovdyr. De legger sauefellen over situasjonen, lar seg smigre av vakre definisjoner og utlegninger og har endelig kudos like inn i en kunstnersjel. Ordet. Dette vakre uforståelige, tett satt sammen i bøker trykt av de beste forlagene. Ja!

Endelig er det blitt orden. Og det blir det. Akademikeren har orden på ordene, og gammel god status selv i bygda Norge, byråkraten teller pengene og dermed kan alt ryddes opp i så det framstår rent, pent og pyntelig for enhver ambassade eller minister, og publikum. Og rollene er forseglet og uforandret. Objekt og subjekt er igjen kontrollert av de som står rundt. Det i midten – dette uregjerlige noe, dette frie – ja, noen kan løpe fritt, de som er frie uten å se med plagsomme blikk inn i strukturen og leker ubekymret, eller som er sulteforet på oppmerksomhet og tar den fra hvem som helst. Vi trenger akademikeren i det store samfunnet, men vi trenger ikke akademikeren til å lede. Det trenger vi ledere til. De som tør å være objekt for subjektet. Vi bor i et fragmentert og oppdelt samfunn orientert etter type yrke eller rolle. Vi skåler mest med de som ligner oss selv, har samme inntekt, samme type hus, bil, klær osv. Samme type oppfatning av hva som tillates av ukontroll. Å jobbe med kunst er å orientere seg i kaos. Å tørre å orientere seg i kaos. Dét i seg selv skaper en enorm kunnskap om liv og samfunn.

Hvorfor styrer ikke kunstnerne selv da? De er ofte mer interessert i å navigere i kaos. Vi trenger ledere som tør å være objekt for situasjonen. Som har som agenda å gjøre situasjonen sin førsteprioritet og ikke har en annen agenda som privat makt, kontroll osv. Og ikke minst: Ledere som ikke tror noen gang at de har forstått hva kvalitet er, som tror at det finns noe svar et sted, som våger sitt «gode navn og rykte» for noe de ikke forstår, som tør å forholde seg fritt til kaosnavigeringen og oversetter  dette språket til byråkratene lengre unna. Ikke går inn og prøver å endre på det, men oversetter. Ikke for å bli subjektet selv, men for å skape den respekten og aksepten som er nødvendig. Man kan mistenke mange for en slags skjult pubertal misunnelse, hvor den misunnede må straffes. Enkle psykologiske forklaringer som ikke holder, men som likevel bør erkjennes som biter i et uendelig puslespill utenfor enhvers kontroll. Dessverre eller heldigvis.

«Det virker som om de er mest opptatt av seg selv». Dette er en setning som høres. Og «de» her er ledere og teoretikere i kunstfeltet. Er dette reellt? Kjenner noen seg igjen? Er det mulig å komme med noen innrømmelser eller endres alt på den sedvanlige måten – at man forsvares seg med regler og vedtak og nekter for enhver kritkk og kanskje til og med slenger på en «det er til deres beste» og andre floskler og selvfølgeligheter hentet fra det jeg trodde var en fordums verden i varmere strøk.

I skapelsen av nye og eldre kulturelle rom skjer det samme. Eksempler fra Oslo – Operaen, Black Box Teater, Kunstnernes Hus, Dansens Hus. Ingen har tenkt så mye på miljøet. Kunstnerne? De som man gjerne skulle se henge rundt og tiltrekke andre til sin «mystiske» tilværelse, tanker  og annerledeshet. Hvor skal man sitte? Hvor er det naturlige møtepunktet, er prisene mulige for lavinntekt? Nei, igjen er rommene skapt for byråkratiets behov, mingling, networking, champagne med fulle nok bankkort og en sotet bil ventende utenfor. Black Box er forresten ganske ok, bortsett fra at det ikke går an å snakke noe særlig der pga akkustikken. Men der er det andre problematikker som gjelder, profil foreksempel. Det beste er sikkert å flytte til Belgia, få et stempel med godkjent for BBT´s profil og så bli ledet inn i gangene. Det viktigste er profilen. Og dermed kvaliteten. Vi er sikret!

Den Norske Opera – ja, taket er så godt besøkt. Alle strømmer dit. Det er jo bra da. Siden innenfor er det jo umulig å gå noen sted uten fiskelukt, stå-«kafé» og mørke toaletter (til og med på dametoalettet – vet ikke arkitektene eller interiørdesignerne at kvinner trenger lys for å rette på sminken?). Og en pinlig butikk i tillegg. Det er ikke meningen at «vi» skal like å henge rundt der. Det er ikke ment å være et sted å være.

Et sted å være. Her er kjernen i denne utlegningen.

Et sted og en væren. På fjorårets Oslo Kedja (Nordisk-Baltisk samarbeid) satt det fire produsenter/kuratorer (to også kunstnere) fra USA, Tyskland og UK. De var alle enige om én ting: We look for content driven work; category does not matter.

Innhold uten kategori. Innhold og væren har noe med hverandre å gjøre. Sted, innhold, væren. I dén utlegningen vil både subjekt og objekt frafalle fordi de er uegnede, men roller vil fortsette.

Og forresten: Ikke send mail, den blir ikke besvart før 5 purringer og minimum 3 uker. Beslutningsvegring, min kvalitetssikre profil og uhøflige rutiner går hånd i hånd – fritt etter alle nevnte institusjoner.